Et nysådd bønn i mitt hjerte..

Nå har jeg endelig kommet i gang med studiene mine, og det er bare over all forventning. Visste at jeg var ledet til riktig sted og at det kom til å bli spennende, men det er bare så mye mer enn jeg hadde sett for meg.. Et av fagene jeg tar heter ledelse og endringsprosesser i menigheter, og dette faget blir holdt i Filadelfia som en del av deres lederskole. Det går i intens undervisning fra 9-18 et par langhelger i halvåret.. denne helga var det Egil Svartdal sin undervining som gjorde mest inntrykk på meg. Han delte sin livshistorie og hvordan Gud hadde ledet han til å jobbe i tv og fornye Filadelfia i Oslo. Til slutt gikk han gjennom ulike måter å drive menighet på og ulike fallgruver man kan ende i og hva han mente var en sunn balanse.. hvordan økonomi f.eks kunne bli en gud i seg selv, hvordan en kan styres av budskjettets begrensning istedenfor og be om overnaturlig hjelp.

For en ydmyk og vis mann! Jeg ble virkelig rørt til tårer av hans historie og den tøffe kampen som han har gått igjennom med Gud gjennom livet.. mannen er utdannet konditor og har gått drøye fem uker på det som var filadelfia sitt svar på bibelskole den gangen. Og nå er han en så viktig leder og et stort forbilde for hele Norge gjennom media. Hva har utdannelse å si egentlig når alt som skjer i dette livet er forutbestemt og drevet av en høyere hensikt enn oss selv? ikke misforstå meg, det er bra og viktig med utdannelse, men fokuserer vi ikke litt vel mye på det noen ganger? han endte sin undervisning ved å si at hans mor, menigheten filadelfia er gravid igjen, den skal føde en ny baby, en ny tid vil komme, en ny vår.. hans øyne var fylt med tårer. Det var ikke vanskelig og se at dette var hans bønn, hans visjon for livet, hans lidenskap nr.1.

Selv om det er fantastisk å leve med Gud så er det også på en måte ensomt og oppleve at Gud gir en et stort kall og store visjoner for sitt liv, for det er virkelig ikke alle en kan dele slike ting med. Denne ensomheten hadde Egil kjent på kroppen, og den samme ensomheten har jeg selv erfart.

Et liv hvor man vil overgi seg totalt til Gud vil by på utfordringer. I det øyeblikket jeg skjønner mer av hvorfor jeg er her og hva som driver meg så dukker det opp så mange følelser og samtidig en enorm trygghet og lettelse over at jeg kan lene meg på en som er over meg. En som vet nøyaktig hvor jeg skal gå.

Det er så utrolig viktig å se seg selv og hvor man er for å komme videre i livet, for å utvikle seg til å bli den man er kalt til å være. Alt handler i bunn og grunn om valg. Jeg vil ikke velge å være patetisk og unnskylde meg med at jeg er sånn og sånn hvis det er noe jeg har gjort feil. Jeg vil heller velge å prøve og være et ærlig og genuint menneske som innrømmer mine feil sånn som Egil gjør. Det må være et mål for meg, en bønn. Ja, det er det blitt.